Sorg

Hva er sorg?

En behandler trykker på punkter på kroppen min, og jeg gråter. Når han spør hva som skjer kan jeg ikke svare. Det er en følelse av dyp smerte, som ikke kan beskrives med ord. Her sitter det mye sorg, sier behandleren.

En annen behandler knekker opp ryggen min, og jeg overveldes av gråt. Det kommer en flodbølge, tårene flommer, jeg kan ikke stanse. Etter noen minutter får jeg igjen normal pust. Bølgen har stilnet. Jeg kjenner meg dypt, dypt ulykkelig. Sliten. Neste dag kommer flodbølgen av seg selv, jeg er ute og kjører og må stoppe bilen til dette er over. Jeg gråter inderlig og lenge. Etterpå er jeg bare sliten. Veldig sliten.

En tredje behandler løfter på armer og bein og kjenner hvor energien er svak. Du har mye sorg, sier han. Han trykker på et område på armen, det gjør forferdelig vondt. Du må snakke til meg om sorgen, sier behandleren. Jeg forsøker, og da kommer gråten i kast på kast, og jeg holder pusten for ikke å skrike. Pust, sier behandleren. Jeg puster, og gråter. Det er smertefullt. Jeg har ikke så mange ord. Det gjør vondt dypt inne i meg. Men det går over.

Like gammel som Metusalem

For noen dager siden leste jeg om Amal Aden som føler hun har levd i 300 år selv om hun bare er 28. Amal har en utrolig sterk livshistorie, jeg beundrer hennes mot og styrke.

Da jeg som liten gikk på søndagsskolen lærte jeg om Metusalem som ble nesten 1000 år gammel. Første gang jeg tenkte at jeg var så gammel var jeg 20 år. “Jeg er visst like gammel som Metusalem” tenkte jeg en dag “det er som om jeg har levd i 1000 år”.

Det er så mye jeg som ungdom, ung voksen og voksen ikke har kunnet snakke med andre om, for de har hatt helt andre referanser i livet. Om jeg forsøkte å dele litt av min indre fortvilelse, kaos eller smerte fikk de ikke til å forstå, og behandlet derfor tema jeg tok opp overfladisk. Det var ikke dårlig gjort eller ment, de klarte bare ikke forstå dybden i følelsene mine. De klarte ikke å ta imot meg. Jeg utviklet en taus natur rundt mitt privatliv, og mine tanker. De er få og utvalgte de som virkelig kjenner meg.

Jeg har vært heldig, og har på min livsvei møtt noen få hjertemennesker som har nok erfaring og livskraft til å ta imot og bære min livshistorie. Jeg er dem evig takknemlig, uten dem ville jeg vært et ensomt menneske.

Jeg husker jeg som student sitter midt i en venninnegjeng i sommerferien. Jeg er så misunnelig at det svir. De andre har foreldre som stuller og steller rundt dem i ferien, disker opp med favorittmaten, øser ut lommepenger, pusser opp jenterommet slik at de skal trives når de er hjemme fra studiene. De er i strålende humør. Jeg er ganske svart på innsiden. Jeg lever på lån også i ferien min og jeg jobber. Jeg er den sterke som muntrer opp min familie når jeg er hjemme, som strekker meg i alle ender for å gjøre gode ting. Jeg husker jeg kniper leppene sammen for ikke å si noe dumt, noe beskt og bittert, og kjenner meg så forferdelig alene. Det er liksom ikke noe å dele fra min verden, for det er ikke lyst og sommerlett og uansvarlig. Midt i denne seansen av glade jenter tar jeg en beslutning.  Jeg vil ikke være med mer. De får treffes uten meg. Jeg orker ikke å matche andres liv så dårlig.

Kanskje var det et uklokt valg jeg tok den gangen. Kanskje kunne jeg blitt løftet av deres lykke, de var gode, snille jenter. Men av en eller annen grunn ble det en for stor oppgave.

Heiagjeng

Jeg er voksen og kjenner at jeg trenger  heiagjeng. Familie og venner som gleder seg med meg og tar bølgen når jeg lykkes, roser meg generøst og heier meg videre mot nye mål. Som liker meg og elsker meg som jeg er, uavhengig av hva jeg gjør. Som ikke er opptatt av at jeg skal være dyktig, men lykkelig.

Jeg er heldig. Jeg har ei tante som har sett meg, hele livet. En kjæreste som elsker meg, generøst støtter mine valg og gleder seg med meg. Søsken som ønsker meg alt godt. Har gjennom livet funnet noen få venner som har tatt posisjonen, som helt på egenhånd har funnet ut at de vil heie på meg for den jeg er, ubetinget. Fordi de liker den jeg er.

Jeg ønsker for alle barn at de heies på av nær familie, gjennom  hele oppveksten. At barn får kjenne på at familien gleder seg med dem, og ikke over dem, når de lykkes. At små og store milepæler blir feiret fra hjertet.  At foreldrene dine strekker seg et stykke lenger, når det kreves, slik at du får delta på det du trenger for å kjenne tilhørighet, mestring og vekst. At du heies på fordi du alltid er god nok som du er. At du kjenner i hjertet at du er likt, at du er elsket, at det er nok å være deg.

Hver gang jeg opplever at noen heier på meg er det en like stor gave, og like overraskende.

Jeg er sår på vegne av barnet i meg. Det var lite heiarop i min familie da jeg var barn og ungdom. Jeg fikk mye skryt, når jeg dekket andre sine behov; tok oppvasken, ryddet, svarte høflig i telefonen. Jeg ble god i å strekke meg mot bekreftelse. Snill og flink. Jeg fikk mange tilbakemeldinger på at jeg tok feil valg, ikke strakk til, at innsatsen ikke var god nok. Ofte var det hverken tid, plass eller penger til å dekke mine behov. Jeg lærte tidlig å vente og ba aldri om noe.

Når jeg møter barnefamilier  som har en kultur på å heie på hverandre blir jeg varm i hjertet. Møter jeg voksne familier som heier på hverandre kan jeg bli barnslig misunnelig.  Avogtil, når jeg ser riktig  velfungerende familier,  kan jeg bli helt dårlig fysisk, kjenne det i magen. Det hender jeg kjenner motvilje mot andre voksne menneskers suksess, når jeg oppdager at de har hatt heiagjeng hele livet; er blitt løftet opp og fram. Jeg tror misunnelsen og motviljen  er fordekt savn. Det hjelper meg å tenke slik, da forstår jeg følelsene.

En klok mann sa en gang at ” alle barn fortjener minst 1 voksen som er helt tussete etter seg”. Jeg tror han har helt rett. Jeg opplevde ikke at noen var tussete etter meg, og det har skapt et savn som sitter dypt.

Når noen er villige til å se deg, like deg, elske deg, gi deg det du trenger, løfte deg fram. Uten å få dekket egne behov. Ubetinget bekreftelse, aksept, kjærlighet, omsorg.

Om heiaropene mangler i forhold til den jeg ER, mister jeg motivasjonen og engasjementet, uansett hvor mye skryt jeg får på det jeg GJØR. Det er blitt et mønster i mitt liv. Jeg trener derfor på å være min egen heiagjeng i så stor grad at jeg opprettholder engasjement og motivasjon og når mine mål, uavhengig av hva andre mener. Jeg gjør framskritt. Og kjenner trygghet i at jeg har en liten heiagjeng i ryggen som er villig til å løfte meg fram når jeg minst venter det. Fordi de liker meg.

Bryllupsinvitasjon

Du kan helt sikker se det klart for deg :

kvinne + mann= kjærlighet og bryllupsinvitasjoner.

I utgangspunktet et positivt scenario skulle en tro, et som frembringer lykkeønskninger og velvillighet, smil og glede ?

Jeg var sikker på at jeg hadde funnet mannen i mitt liv. Vi bestemte dato for bryllup og varslet i første omgang nær familie. Takk og pris var jeg så rotfestet i min tro på denne kjærligheten at ingenting kunne få meg vippet av pinnen. Og godt var det. For det var jo jeg som skulle gifte meg med denne mannen, jeg som skulle stå brud, det skulle bli min store dag.

“Men jeg kjenner han jo nesten ikke ! Kan dere ikke vente til vi er blitt bedre kjent”, “Han er for gammel for deg”, ”Det er altfor kort tid til. Jeg får ikke spart penger til klær og gave på så kort tid”. Moren min serverte bekymringer på rekke og rad, hun ville ha datoen forandret. Så begynte hun å ville bestemme gjestelisten: “hvis ikke X blir invitert til middagen, så kommer hverken jeg eller faren din” .

Jeg  tålte alt. Passet det ikke madammen, ja så fikk hun la være å komme. Det var jeg som skulle gifte meg med min store kjærlighet. Jeg.  Som hadde styrt egen husholdning i over 10 år og var passert 30…. Jeg følte meg 100 % skikket. Selvfølelsen var på topp.

X ble ikke invitert til middagen.

Datoen ble opprettholdt.

Mine foreldre møtte ikke til middagen.

De møtte til vielsen før,  og til kaffen etterpå  …..

…og jeg fikk vite av moren min at jeg hadde valgt  feil fasong på brudekjolen, ble så brei over rumpa i den, ikke pent når du står med ryggen til “publikum” ….

Grundig lurt

Jeg husker jeg tenkte “men dere to har ingenting her å gjøre !”.

Jeg ligger i min sovepose tett inntil min venninne, og bortenfor henne ligger en annen. Vi er en organisasjon på tur, og ungdommene har fått hemsen til felles soverom. Her ligger vi som sild i tønne bortover gulvet. Det er veldig god stemning, vi prater, ler og har det utrolig kjekt. Jeg ligger nærmest veggen og har min gode venninne på den andre siden.

Det som begynner så godt, skal få en brutal slutt og skape et dårlig minne for resten av livet.

Under oss har flere barnefamilier gått til ro på hvert sitt soverom.

Helt uventet dukker  to familiefedre opp i trappa til hemsen, og vitser med at de ikke vil gå glipp av den  gode stemningen.  Det er da jeg kjenner det første ubehaget.  De skal ikke være her med oss. Det er vi unge som har det kjekt sammen. Dette er to voksne menn som skal være nede med familiene sine.

Mennene skiller lag, og går til hver sin kant av gjengen med ungdommer. Jeg kjenner meg urolig når den ene tar peiling mot mitt hjørne. Fullstendig overrumplet opplever jeg at han klemmer seg ned på madrassen i mellom meg og min venninne, mens han sier noe jeg ikke kan huske. Jeg får ikke fram et ord, men husker et veldig stort ubehag og uro i kroppen, og at jeg trekker soveposen opp til haka og snur meg mot veggen for å vise at jeg ikke er interessert i å prate. Når jeg tenker tilbake på situasjonen kjenner jeg igjen kvalmen som bredde seg i kroppen.  Lys våken ligger jeg musestille og puster så forsiktig og stille jeg kan. Prøver å gjøre meg usynlig.

Litt etter litt senker roen seg i rommet og jeg hører på endringer i pusten at flere har sovnet. Da kommer din hånd snikende over min skulder og presser seg videre over brystet mitt og vil beføle kroppen min nedover i soveposen. Du voksne familiemann ligger tett inntil meg, puster meg i nakken og hvisker meg i øret at jeg skal slippe deg til så du kan kose med meg. Du hvisker at du synes jeg er så deilig. Jeg har forlengst stivnet til is, det eneste jeg makter er med all kraft å dytte hånda di opp igjen. Og opp igjen. Og opp igjen. Og opp igjen. Du gir deg ikke. Jeg teller ikke, men du har mange forsøk. Det går lang tid, og jeg må holde ut og holde hånda di på avstand med å presse den bort hver gang den kommer og vil beføle meg. Jeg er skrekkslagen, skamfull, og livende redd for at noen skal oppdage hva som skjer og tro at jeg er med på dette.  Jeg tenker på kona og barna som sover under oss og er uvitende. Jeg tenker at jeg må holde ut for deres skyld, hele ferien deres blir ødelagt om jeg lager bråk nå.

Det tar så veldig lang tid før du gir opp. Jeg ligger lys våken resten av natta og venter på at du skal prøve deg igjen. Jeg husker at jeg føler meg så grundig lurt ! Jeg har jo kjent deg lenge og har alltid  stolt på deg. Jeg er elev i videregående skole. Du er leder i en organisasjon der jeg er medlem.

Jeg har ikke flere minner,  vet ikke hva som skjedde neste dag. Det eneste jeg vet er at jeg ikke fortalte dette til noen og at du lot meg være helt i fred.  Når reiste jeg hjem? Har ingen anelse.

Jeg sluttet i organisasjonen, orket ikke møte på deg flere ganger. I ettertid har jeg hatt jevnlige mareritt i over 30 år, vekta begynte å øke kraftig og jeg unngikk konsekvent gutter og menn som var mer enn 2 år eldre enn meg.

Jeg husker at jeg så deg en gang på avstand i byen, mange år etter, og at jeg da ville kaste opp.

Livredd

Avogtil er det helt umulig å huske årstall.

Det var sommerferie. Jeg vet hvem jeg var sammen med etterpå, så jeg må ha vært 15 eller 16 år. Skal jeg tippe blir det 16,  midt mellom ungdomskole og videregående.  Det rare er at jeg husker krystallklart det som skjedde den uka  og uka etterpå, men alt annet før og etter er visket ut. Blank skjerm rett og slett.

Jeg var ei selvstendig ung jente, som deltok aktivt i organisasjonsarbeid og reiste på kurs og møter i halve Norge. Denne våren hadde jeg oppdaget et sommerkurs et annet sted i landet som jeg ville reise på. Kurset betalte jeg selv og foreldrene mine sa ja. Opplegget virket sikkert som banken; ungdommene på kurset  skulle innkvarteres på et lokalt overnattingssted og det var felles program hele dagene.

Det ble sommerferie, og jeg dro, fullstappet av forventning.

Jeg husker så inderlig godt det første møtet med vertskapsparet der jeg skulle bo. Et vennlig, smilende par med barn, som jeg umiddelbart følte meg velkommen hos. De kunne imidlertid fortelle at kurset var avlyst, noen måtte ha forsømt seg og glemt å gi meg beskjed. Der stod jeg, langt hjemmefra og overlatt til meg selv.

Verten fulgte meg til enden av bygget der jeg ble innkvartert på fellesrom sammen med to engelske jenter. Jeg husker blandingen av spenning, eventyrlyst og skuffelse. Hva nå? Uka etter hadde jeg avtalt å reise videre og møte noen venner og fortsette ferien, det ville også gå i vasken om jeg dro hjem. Nei, aldri om hele ferien skulle bli ødelagt, hjem skulle jeg ikke. Så jeg ble værende.

Noen nydelige sommerdager fulgte, jeg ble kjent med flere utenlandske ungdommer på tur, jeg dro til vannet og solte meg og badet. De engelske jentene reiste videre og jeg ble alene på fellesrommet. Jeg regnet med at det kom nye jenter, men det gjorde det ikke, jeg fikk rommet for meg selv.

Jeg husker det er så utrolig varmt denne ene kvelden, lufta vibrerer i rommet. Det er seint og jeg er klar for å legge meg, men må ha litt frisk luft først. Rommet ligger i 2.etasje, og jeg henger  i vinduskarmen for å svale meg litt. Plutselig kommer verten rundt hushjørnet, stopper opp og hilser på. Forteller at han går brannrunde og sjekker huset. Vi småprater litt om det fine været, han lurer på hvor jeg har badet. Så kommer spørsmålet. Og jeg kjenner umiddelbart ubehag, kjenner meg utrygg.

” Jeg pleier å sjekke gangen under der du bor, men har visst glemt nøkkelen til døren her, kan du hjelpe meg og komme ned og låse opp? Så slipper jeg gå rundt hele huset? “

Det er noe med måten han sier det på, med øynene, stemmen. Jeg kjenner det i magen og liker det ikke. Jeg går ned trappa, og bestemmer meg for å ta trappa i 3 trinn opp igjen; jeg vrir rundt låsen, snur  og løper opp. Jeg har ikke tenkt å snakke mer med han.

Han roper at jeg ikke må ha det så travelt og jeg hører han går i trappa. Men han skal ikke opp trappa, han skal jo inn i gangen i 1.etasje !  Jeg blir redd.

Inne på rommet setter jeg meg på en seng og ser mot døra, i full beredskap. Døra går opp og jeg mobiliserer alt jeg har når jeg sier “stopp i døra” til denne mannen som er på vei inn til meg. Han stopper, smiler rolig og sier jeg ikke skal være redd, han vil bare prate. “Du kan prate fra døra” sier jeg. Han står i ro, og forsøker å overtale meg til å få komme inn. “Du har jo ventet på meg” sier han ” jeg har jo sett blikket ditt, at du har lyst på meg”. Jeg får sjokk, husker jeg blir helt kald av redsel. Jeg har jo bare vært vennlig mot han og kona hans. Har følt meg trygg hos dem. ” Kommer du ett skritt nærmere, skriker jeg så kona di og ungen din våkner ” truer jeg med intens stemme. Han forklarer meg at ingen vil høre meg, huset er for stort, og de andre gjestene bor for langt borte. Han sier jeg må skjønne at dette har han planlagt, det er jo en grunn til at jeg bor alene på et fellesrom. Han har sett fram til å få meg for seg selv. Nå har han lagt til rette for at vi kan kose oss i fred og ro så nå må jeg samarbeide.

Han tar et skritt inn i rommet, og jeg hever stemmen og sier bestemt at nå er det like før jeg skriker ! jeg er ikke interessert ! han får ikke nærme seg meg ! “Jeg synger i kor ” lyver jeg,  ” du aner ikke hvor høyt jeg kan skrike, jeg garanterer at alle hører meg !” truer jeg.  Jeg føler meg virkelig truet på livet. Jeg føler meg fanget i en felle. Jeg er livredd. Hopper jeg ut vinduet brekker jeg begge beina.  Jeg mobiliserer alt jeg har av krefter. Samtidig er det en stemme inne i meg som hvisker ” stakkars skjønne kone, stakkars lille barn, – skriker jeg nå så ødelegger jeg livet deres”. Så jeg skriker ikke. Jeg truer, og er forberedt på å slåss.

Jeg husker at det føles som en evighet. En voksen mann, ektemann og far, stående  i døra, innsmigrende, overtalende, med slibrige forslag, og lille meg på under 50 kg, sittende på senga med truende stemme og sinte øyne, klar til kamp. Han gir opp. Jeg vinner. Han går !

Jeg sitter skrekkslagen, sjokkert, nummen tilbake. Venter i timevis, påkledd, for å være sikker på at faren er over.

Det er bare to dager og en natt til, så skal jeg treffe vennene mine. Jeg sover med klærne på og døra åpen for å ha kontroll. Hvordan holdt jeg ut? Jeg husker nummenhet i kroppen, jeg er på vakt hele tiden, men har også en slags styrke og sorg.

Det aller vanskeligste er å møte vertinnen, jeg er så fryktelig lei meg på hennes vegne.

Å var jeg en sangfugl

Jeg fikk etterhvert en ganske rusten stemme.

 Jeg, som med kropp og sjel ville synge og synge og synge av full kraft som barn. Jeg sluttet å bruke stemmen, den ble liksom helt død. Trang. Flat. Livløs. Sviktet meg fullstendig hver gang jeg prøvde å synge med på allsang. Det endte med at jeg mimet og hvisket. Og lengtet.

Så møter jeg en fantastisk stemmepedagog . “Livserfaringene dine har lagt seg på stemmebåndene, lag på lag. Stemmen du bruker er ikke din egentlige, opprinnelige stemme” er beskjeden til meg. Jeg tar imot budskapet med åpne armer. Det finnes en vei tilbake.

Vi arbeider sammen, og langsomt renses erfaringene ut. Stemmen blir klarere. Renere. Åpnere. Jeg finner kraften til å synge ut, og sjelen er med.

Min opprinnelige stemme er like unik som fingeravtrykket mitt.

Jeg er tilbake til meg, og det synger i hjertet.

en mamma uten filter

Det er morsdag i dag.  Det er vanskelig å komme utenom. Morsdag og julaften er de to dagene i året der jeg helst vil synke i jorden, bli plutselig usynlig eller befinne meg et helt annet sted på kloden. To dager i året med skyhøye forventninger til å elske  mamma. ” I dag er selve dagen” , synger Knutsen og Ludvigsen – og jeg kjenner det i hele meg.  Jeg får flatt batteri.

Jeg har en mamma uten filter. Tanker og følelser slippes ut av hennes munn uten å hatt en runde innom “kontrollsentralen” først.  Som perler på en snor kommer det ros og ris, varme og kalde følelser, fine ord og stygge ord. Hun er snill i øynene og stygg i øynene. Det har vært sånn hele livet. Det er ubehagelig og slitsomt. Jeg venner meg aldri til det.

Det er helt umulig å være forberedt på at det kan komme en krenkelse rundt neste sving i en samtale der vi har det hyggelig. For vi har det ofte hyggelig.

Det er da jeg tenker “hva er det med meg, dette går jo så fint, hun er jo så varm og festlig “?  Og så, som lyn fra klar himmel, skifter stemningen.

“Du har verdens skjønneste mamma, så heldig du er” har jeg fått høre i hele mitt liv. Hva gjør jeg da? nikker og smiler og takker og blir kvalm og ulykkelig på innsiden. Denne dobbelheten er så tung å bære alene. Mamma er jo virkelig skjønn hun, men så er hun stygg også. Mot meg. Det er som om hun fjerner filteret når vi er sammen.

I familieselskaper lister jeg meg rundt for å unngå oppmerksomhet, forsøker å holde munn, være mest mulig usynlig. Det er nedverdigende å bli utsatt for hennes kalde sider når andre i familien er tilstede, og det er smittsomt – det blir liksom lov å “ta” meg, når mamma har vært på banen først. Jeg hater familieselskaper.

Har jeg forsøkt å si det til henne? Å ja. Gjennom alle årene har jeg  vel prøvd det som finnes av tilnærminger for å fortelle henne at jeg blir såret, sliten, ulykkelig av enkelte ting hun sier og gjør. Da blir hun krenket og foreslår at jeg får holde meg borte siden hun er så vanskelig å være sammen med. Når jeg tar henne på ordet, kommer hun på banen og er ulykkelig fordi hun aldri ser meg. En evig runddans uten ende.

Min mamma har lagt livet tilrette for at jeg skulle få det godt, hun har arbeidet hardt og forsaket mye. Noe har likevel gått galt. Hun har påført meg mye indre smerte og en konstant alarmberedskap. Jeg vet hun lengter etter å få høre at hun er elsket, men det kan jeg ikke gi henne. Jeg klarer ikke elske et menneske jeg frykter. I dag skal jeg gjøre min plikt som datter, og unne henne gleden av å bli husket på som mor. Jeg skal ringe og gratulere med morsdagen. Og jeg skal gjøre det fra hjertet.

Tillitsbrudd

Jeg husker det som om tiden stoppet. Som om det ble helt stille. I løpet av noen små sekunder forandret alt seg.

Jeg husker at jeg gikk inn i bussen til de andre barna og lurte på om noen hadde fått det med seg, det var jo flere som var ute samtidig. Jeg merker ingenting, ingen sier noe,  og husker at jeg tenkte:  nå er dette slutt. Når vi kommer hjem skal jeg ikke være sammen  med dere mer. Jeg kommer ikke til å møte opp på flere øvelser. Jeg skal ikke være med på flere konserter og turer.  Jeg husker en enorm besluttsomhet og stillhet inne i meg.

Hjemme igjen forteller jeg det til mamma. Jeg forteller at jeg slutter nå med en gang og går aldri tilbake, fordi dirigenten berørte det ene brystet mitt, med vilje. Mamma ser forbauset på meg og sier – den snille mannen ? nei, du må ha tatt feil, han må ha kommet borti deg.

Jeg viser henne med min hånd hva han gjorde.

Hun avfeier det, nei, jeg har nok misforstått, en så snill mann, hun kan ikke tro det om han. Nei, jeg har nok misforstått. Det er så lett å komme borti. Og så lett å misforstå.

Det rare er at selv om jeg bare er 12 år så VET jeg inne i meg at han VILLE berøre brystet mitt. Jeg kan ikke forklare mamma hvordan jeg vet, men jeg kan vise hva han gjorde med sin hånd. Jeg argumenterer ikke men går aldri mer tilbake. Det er ikke tale om at jeg vil se han inn i øynene.

Jeg mister et stort fellesskap med venner som jeg har delt mange gode opplevelser med gjennom flere år.   En voksen, gift mann som jeg har stolt fullt og fast på og kjent meg trygg hos i årevis, som har gitt meg ansvar og oppmuntret meg, har tråkket over.

Mamma sin reaksjon lukker min munn og stenger mine følelser. Jeg legger det bak meg. Blir ungdom, og utsettes for nye overtramp. Min munn er lukket, jeg sier ikke fra, har ingen tillit til at jeg vil bli trodd. Det er  jo snille, gifte menn. Med jevne mellomrom  dukker samme mareritt opp, om og om igjen, i årevis. Det er så sterkt at jeg våkner skjelvende og svett, og  tør ikke lukke øynene igjen når jeg først har våknet. Alltid de samme, truende mennene og jeg alene.

Som jeg har grublet. Misforstod jeg ? Tok jeg virkelig feil den gangen? Så har jeg lagt det bak meg og arkivert det under “bagatell”. Årene går og jeg passerer 30, er søkende og deltar på selvutviklingskurs. Da dukker minnet opp igjen, følelsen er like sterk.

Det går enda flere år og jeg oppsøker en terapeut for å ta en opprydning i mine krenkelser. Vi arbeider oss gjennom dårlige ungdomsminner og slutter når vi er kommet til 15 år.

Terapeuten spør om det er mer. Jeg nøler. Terapeuten merker det og inviterer til å fortelle. Jeg beskriver historien, “bagatellen”, og sier jeg i alle år senere har vært usikker på hva som virkelig hendte, men følelsen i kroppen av sjokk har vært der hele tiden og jeg kan se håndens bevegelser tydelig for meg. Terapeuten leder meg gjennom hendelsen og da er det plutselig der: blikket hans. I brøkdelen av et sekund møter jeg dirigentens blikk og der inne ser jeg noe annerledes, som overrumpler og skremmer meg. 

Terapeuten er klinkende klar: “Dette er den alvorligste krenkelsen av alle, fordi den var det første store tillitsbruddet”. Terapeuten kaller det overgrep.

Frykten som ble kastet på meg den gangen paralyserte meg så sterkt at jeg senere ikke klarte å rope ut når andre menn tråkket over.

En bitteliten episode – over på noen sekunder. 

Definitivt  ingen bagatell.

i klesskapet

Det er midt på natta. Halvnaken stormer jeg ut fra mitt soverom og over til husverten sitt, kaster meg inn døren og sier han får passe på meg. Han beroliger meg, sier dette er det tryggeste  rommet i huset, her våger ingen seg inn.  Han kler på seg og går ut for å ordne opp. Jeg setter meg på gulvet inne i klesskapet hans bak klærne og lukker døren, og er så redd at tennene klaprer i munnen. Jeg skammes over mine dårlige valg, elendige vurderingsevne og manglende intuisjon, og bestemmer meg for at overlever jeg dette skal ingen i hele verden få vite om det.

Utenfor huset raver det en sørpe full 70- åring rundt med ladd gevær, som roper på meg, brøler navnet mitt, vil jeg skal komme ut ellers tar han livet sitt. Han fyrer av skudd etter skudd. Før han er kommet så langt har han sittet utenfor soveromsdøren min og helt i seg sprit, mens han har fortalt meg at jeg er “the love of his life”, han vil gifte seg med meg.

Det er som om jeg er med i en dårlig film. Jeg er i midten av tjueårene og har ikke sett det komme. Er fullstendig overrumplet og rystet inn i sjelen.

Jeg blir sittende i klesskapet resten av natta, lys våken. Min redningsmann kommer tilbake etter en stund, og forteller at villmannen har sovnet. “Du skal avgårde med første buss, – jeg kjører deg til busstoppet” brummer han, og sier at villmannen rett og slett har forelsket seg, i meg. Så nå må jeg bort før han våkner igjen.

Jeg har arbeidet på gården i en uke før dette skjer; jeg er på reise og har benyttet anledningen til å fylle opp en slakk lommebok.  Redningsmannen møtte jeg i et hageselskap hos noen venner, han tilbød meg jobb, kost og losji og fikk de beste anbefalinger - ”a real gentleman”.  70-åringen hjelper til på gården, og vi har alle spist middag sammen hver kveld. Jeg har lyttet til historier om jeger- og villmarksliv og krøpet tidlig til sengs etter lange og harde arbeidsdager. I mitt hode har det ikke skjedd noen verdens ting. Men jeg har altså møtt en grenseløs 7o-åring som tror han skal få gjengjeldt sine følelser. Grøss og gru.

Når dagen gryr,  lister vi oss ut av huset og jeg blir satt på bussen. Min redningsmann er en gentleman av edleste sort, en røff og barsk 50-åring med hjertet på rett sted.

 The end. Jeg holder avtalen med meg selv. Det går 25 år før jeg tar fram denne historien. Ingen som kjenner meg har hørt den. Slik blir det når skammen er stor nok.